Endelig har jeg internett igjen (fiber denne gangen) og kan fortelle om da jeg skulle til å klippe i den fine kofta jeg har strikket.

Pulsen økte betraktelig da jeg skulle sette saksa i strikketøyet.

Alt taler i mot all logikk når man skal klippe i det du har brukt så mye tid og flid med å strikke. Så jeg har utsatt det langt og lenge.

Men for noen dager siden tok jeg motet til meg. Jeg dampet litt lett, målte opp hvor ermene skal være, sydde noen sømmer med symaskin slik at det ikke skal rakne, og så satte jeg saksa i strikketøyet.

Dunk-dunk, dunk-dunk! Tårene var nær ved å komme i øyenkroken og jeg tenkte hele tide: «Ja, nå er det sannelig ingen vei tilbake.»

So long, so good. Så da får vi bare se hvordan resten blir!

Andre innlegg i samme kategori: