Endelig kan jeg si meg ferdig med sirdalskoften som Ingrid Julia bestilte for lenge-lenge siden!

Det ble litt prøving og feiling her siden jeg aldri har montert jakker før. Jeg gruet meg og utsatte ting mens jeg prøvde å psyke meg opp for hver minste lille ting. Strikkingen i seg selv tok ikke så veldig lang tid, men herlighet som monteringen slukte tiden!

Dere har jo vært med på den delen med oppstart og da jeg måtte klippe i strikketøyet. Men nå er den ferdig og avlevert til Ingrid. Den ble mye større enn den egentlig skulle ha vært, så lille Anna må nok vente til neste år med å ta den i bruk. Det er jo litt synd, men ulla holder seg jo godt fram til da!

Men jeg er fornøyd med sluttresultatet! Nå håper jeg bare at Ingrid Julia og lille Anna også er fornøyde! (Lille Anna er altså ikke meg, med dattera til Ingrid Julia. :)).

For å få tatt et bra bilde av kofta, så tredde jeg den på et kosteskaft som jeg balanserte mellom to stoler. Man taver hva man haver, osv. Og i bakgrunnen der ser dere ballerinaen min som balanserer på en stikkontakt, favorittlampa fra Ikea og en vedsekk. Jeg er fortsatt på utkikk etter vedkurv. Noen som har tips?

Finnes det noen som faktisk liker ferdigstilling? Altså; ikke til det å være ferdig, men å komme seg over den siste kneika hvor motivasjonen er litt på hellende grunn? Dere vet, når dere heller har lyst på å legge opp noe nytt på pinnene eller klippe i et nytt stoff? Hvordan psyker dere dere opp til ferdigstilling?

Andre innlegg i samme kategori: